Kvænangen ble egen kommune i 1863. Kommunen tufter på 3-stammers møte, samisk, kvensk og norsk. Det er ikke mange år siden en stor del av kvænangsværingene hadde samisk eller finsk som daglig språk hjemme. Det er store forskjeller på stedene også, ikke minst hva folk levde av. Naturressursene, klima og mulighetene for næring artet seg helt annerledes i for eksempel Kvænangsbotn som for Seglvika, ytterst mot Lopphavet. Deler av kommunen har særegenheter, som for eksempel Jøkelfjordens nærhet til Øksfjordbreen. Store deler av kommunen oppsøkes årlig av reindriftsfamilier fra Kautokeino, som flytter fram og tilbake med flokkene sine. Forfedrene våre levde nært på og av naturen. De ble veldige glade i stedene sine. Samtidig, alle stedene våre var for små til å konkurrere om ungdommen i det industri- og kompetansesamfunnet som har vokst fram i Norge etter gjenreisningen.